a l’altro polo, e vidi quattro stelle
på den andre polen, og så fire stjerner
Som en del av åpningsscenen før soloppgang snur Pilgrimen seg og ser fire stjerner på nattehimmelen. Disse er:
Prudenza (Visdom) – Intellektets evne til å undersøke nærmere Sannhet og det moralsk Gode. Den viktigste verdien!
Mot – Intellektuell styrke til å tåle utfordringer og prøvelser.
Måtehold – Verdien for selvkontroll, moderasjon og tilbakeholdenhet.
Rettferdighet – Å bedømme korresponderende konsekvenser i henhold til handlinger og utøvelsen av Fri Vilje.
Prudenza eller Visdom er den ledende dyden – uten visdom kan ikke de andre verdiene fungere som de skal. Visdom og sannhet er det essensielle og primære grunnlaget for moralsk navigasjon og orientering.
Disse fire verdiene er også veldig praktiske – prøv å bruk de i dag, på et lite eller stort valg som ligger foran deg, eller for å vurdere en situasjon hvor du trenger å gjøre en handling.
Jo mer disse brukes, jo rikere og mer nyttige blir de også!
Lytt til podkasten: Episode 8: Fire praktiske ledestjerner i Livet
Kardinaldydene har røtter helt tilbake til Platon, spesielt i Staten (Politeia), der han knytter hver dyd til en del av sjelen og til den ideelle staten. For Platon var sophia (σοφία) den høyeste – visdommen som tilhører den rasjonelle delen av sjelen. Andreia (ἀνδρεία) var motet, knyttet til den temperamentsfulle delen. Sophrosyne (σωφροσύνη) var måtehold, og dikaiosyne (δικαιοσύνη) var rettferdighet – den dyden som holder alt i balanse og harmoni. Aristoteles tok dette videre i Den nikomakiske etikk og utviklet et mye mer detaljert system med phronesis (φρόνησις) – praktisk visdom – som den sentrale intellektuelle dyden. Han skilte mellom sophia (teoretisk visdom) og phronesis (praktisk visdom), og det er phronesis som ligger nærmest Prudenza i den senere kristne tradisjonen. Så kom stoikerne og satte kardinaldydene helt i sentrum av sitt etiske system. For dem var dyd den eneste veien til det gode liv. Det store vendepunktet kom med Ambrosius av Milano og Augustin, som tok det greske rammeverket og forente det med kristen teologi. Thomas Aquinas fullførte syntesen i Summa Theologiae – han beholdt Aristoteles’ struktur men la til de tre teologiske dydene (tro, håp og kjærlighet) over kardinaldydene, slik at hele systemet peker mot Gud som det endelige Gode.
Leave a Reply